Glassmaneten over Orion's skulder | |
| Dette er det som blir igjen når en stjerne går nova. Når det skjedde vet vi ikke, men ikke senere enn 30 tusen år siden. Denne tåken ligger 5000 lysår unna oss, og er 70 lysår bred. En slik eksplosjon er voldsom, og dreper alt liv rundt seg i flere lysårs omkrets. På engelsk blir den kalt "The Jellyfish Nebula", og er halvannen gang så stor som månen. Dypt inne i tåken har man funnet en nøytronstjerne som man mener er årsaken til smellen. Når en stjerne går nova hiver den fra seg masse med en fart opp mot 10% av lyset. Det vi ser herfra er de interstellare gassene mellom stjernene (mest hydrogen) som blir trengt sammen og varmet opp av sjokkbølgen fra smellen. Etter hvert går farten ned, men for å få til en såpass stor boble trengs det lang tid. | |
| Katalognavn | IC 443 -- Sh2-248 |
| Dato | 7. januar 2022 |
| Kamera | Canon 600D fullspektrum |
| ISO | ISO 800 |
| Lukkertid | 60 sek |
| Eksponeringer | 123 rammer |
| Kikkert | SkyWatcher 8" reflektor på HEQ5 SynScan montering |
| Brennvidde | 200mm |
| Fokuslengde | 1000mm |
| Guiding | Ekos; 50mmx185mm monokrom, med dithering |
| Forhold | Kaldt, vindstille og klart. Optimale forhold, ingen rim. Middels god guiding. |
| Kalibrering | 40 hver av flats, darks og biases. Nye flats. |
| Mye frem og tilbake i post-process. DSS ga minst støy, og kanskje de riktigste fargene, men Sequator presenterte detaljene best. Stacket DSS med kappa-sigma på lights, og tror jeg vil fortsette med det. Mulig jeg tar tak i DSS-stacken senere. Den enslige stjernen voldte meg hodebry. Hadde helst ønsket å eksponere litt lengre. | |