Ola og Svanhild Kvistad giftet seg i mars 1939. Da hadde Ola drevet gården noen år allerede, men på grunn av krigen ble ikke gården offisielt overdratt til de nye driverne før i 1945. Det var ikke traktor på Kvistad før Ola kjøpte gråferguson'en, og det ble heller ikke flere før gården på ny skiftet eier i 1965. "Mågen" (frieren) på Kvistad drev allerede gården Agle på Sandvollan, og brakte med seg en diger Fordson Major med nesten seksti hester. Den nye tiden var i ferd med å innhente den lille ferguson-traktoren.Svanhild med høylasset

Ola og Svanhild hadde aldri bil, og brukte også traktoren som transportmiddel til og fra i bygden. Ved overdragelsen i 1965 ble det uttrykkelig presisert at gråferguson'en ikke skulle følge resten av gårdens løsøre, men beholdes av kårfolket som "kårtraktor", et begrep som ikke høres så ofte lenger. Etter overdragelsen ble den da også bare brukt til lett arbeid; åkertromling, potetopptaking osv. Ola kjøpte ingen redskaper til traktoren sin, men bygde opp alt han trengte fra hesteredskaper han hadde eller kom over. Både harv, plog og såmaskin ble ombygd til standard tre-punktsfeste.

Gråferguson'en på Kvistad har aldri hatt trekk-krok, lette tilhengere ble dratt etter hullbommen. Ola laget i stedet en romslig skuffe som ble montert med hurtigkobling på trepunktsfestet. Den var like bred som traktoren, og stakk omtrent en meter ut over bakhjula. Den hadde skikkelige karmer med beslag, og var tett hele veien rundt. Mellom bakskjermene, rett bak setet, monterte Ola en bred planke som han polstret og festet til skuffa. Her satt vi barnebarna og mormor trygt og godt på veg til og fra Strømmen, det nærmeste stedet med post og butikk. Var det kaldt hadde morfar en gammel ulveskinnsfrakk som vi trakk over føttene. Vi som vokste opp med mormor og morfar rett over tunet har gjemt disse turene på Strømmen som et kjært barndomsminne.

Etter hvert ble både traktoren og morfar gammel. Sjølfolket på Kvistad begynte å stille spørsmål ved både bremser og lys. Etterhvert som blinklys ble mer og mer vanlig stilte morfar med et lite handicap. Bakakseltettingene begynte å lekke olje, og dermed forsvant bremsene. Forsikringene hans om at han kjørte de bratte bakkene ned til hovedveien "på gir" beroliget ikke mine foreldre. De fikk overtalt mormor til å nedlegge et begrenset kjøreforbud på traktoren, og dermed var de spennede byturene en saga blott for oss ungene.Marens bak rattet

Rundt 1975 ble gråferguson'en på Kvistad stallsatt for godt. Tidlig på åtti-tallet skaffet vi barnebarna oss egne biler, og sakte men sikkert okkuperte vi "traktorbua" til bilverksted. De første årene ble den lille traktoren skyvd inn og ut, men etter hvert ble den henvist til en presenning utendørs. På slutten var det bare maljene og ståltråden igjen av tildekkingen... Den har av og til fått en oljeskvett her og der, og vi har dreid og dratt i motor og hendler. Bortsett fra en del rust ser det ikke ut til at den har tatt særlig skade av den lange tiden under åpen himmel.

Alle vi som lærte den lille traktoren å kjenne har snakket om at vi snart må prøve å få den i gang igjen. Den siste sommerferieuka i 2006 brukte jeg til å forberede et lite krypinn i mitt eget redskapshus på Agle. Lørdag den 5. august 2006 fraktet vi traktoren tvers over Inderøya, og stallet den opp på enmannsrom.


Mangler du mangler menyen til venstre ?