Agle på Inderøy

Agle - Album

Klikk på de små bildene til venstre for å få opp forstørrelser enkeltvis. Bildene åpner seg i nye vinduer. Lukk vinduet for å komme tilbake hit. God tur !!

	Kronologiske bilder - hopp til historiske bilder
	På etterjulsvinteren 2021 begynte arbeidet med å bygge om det gamle kaninfjøset som har stått tomt i femten år. Det er totalt ombygd og har fått skyvbart tak på vanger. Inni er det fylt opp med all slags utstyr til astrofotografering; å ta bilder av galakser, stjernehoper og stjernetåker. Du finner en egen lenke til denne delen av gårdsdriften til venstre.
	Etterhvert som yngstemann Jørund vokste til begynte far og sønn å slå ihjel litt tid i verkstedet på vinters tid. To av resultatene; hver sin hjemmelagede Yamaha bobber. Her er vi parkert utenfor Frasse's i Krokom på en av våre Østersundturer. Etter hvert begynner kontrastene mellom Trøndelag og Jamtland å bli store. Svenskene har alltid bygd for at ting skal vare, enten det er veger eller hus. Når først et bygg er reist blir det tatt vare på. Sentrum i Krokom er en perle, og en fryd for øyet.
	Denne gråtassen ble kjøpt ny av Ole Kvistad i 1947. Den er restaurert og fullt kjørbar. Her er den på en utstilling på Sandvollan i forbindelse med "Skjelvågendåggån". Den har også vært en gjenganger på "Straumens Dag", og blir brukt til forefallende småjobber i sommersesongen.
	Etter en liten pause er det igjen hester på Agle. Disse går i trøa på høyre side av gårdsvegen. Det er odelsjenta Maren som administrerer hesteholdet, og det nye skogsbeitet blir av og til leid ut på sommers tid. Da må hennes egne tilbringe sommeren i de små trøene rundt husene, noe som pynter opp en hel del!
	Dette er de to gjenlevende ungene etter det første og eneste barnekullet til katta i bildet under. Av fire unger levde to opp. De fikk etterhvert gode hjem, og kattmora ble påspandert et lite inngrep. I skrivende stund er det tre katter som mer eller mindre hører gården til, og alle er sterilisert og chippet.
	Fuglebrettene på Agle er en magnet på dyrelivet. Hele vinteren har vi rådyr som plukker på bakken og ekorn som forsyner seg fra brettet. På tidligvåren kommer grevlingen frem og graver opp det rådyrene har trampet ned. Her er ungkatta Sara på rådyrjakt. Hun fikk sendt bukken på flukt, men fikk seg en støkk da han tversnudde og kom i mot.
	Sommeren 2018 dukket det opp en rar skapning i hagen. Den hoppet rundt på plena og oppførte seg som en trost, men viste seg å være en skikkelig gjøk. Den ble halvt tam og oppholdt seg rundt husene hele ettersommeren. Til å begynne med skremte den bort det meste annet av fugl; i luften har den en profil som minner om en falk. Etter hvert kom fuglelivet tilbake og "gjøk og sissik, trost og stær" fylte sommerkveldene med liv igjen.
	Vi brukte somrene i 2018 og 2019 på å sette opp nytt markagjerde ovenfor gården. Det blir bygd for storfe og hest med 1,5 meter mellom hver 8cm stolpe, og nedre kant av nettingen ligger 20cm opp på stolpene. Der det er mulig har vi brukt gravemaskina for å slå ned stolpene, men det meste er gjort med spett. Den tradisjonelle "jarn'staurn" har fått stå i fred, for mye stein til at den er brukandes. Trøa omfatter 120 dekar, og ligger omtrent der Marna og Petter Agle strakk to piggtråder tidlig på syttitallet. Der vi finner den gamle piggtråden drar vi den opp og samler den sammen, men enkelte steder er den godt skjult og bra rusten.
	Høsten 2017. Den store trøska streiket da det nærmet seg slutten på skuronna, og jeg fant ut at det var enklere å starte opp den gamle Volvotrøska i stedet for å stresse med å reparere. Det var ei spesiell følelse å høste det siste med akkurat samme utstyr som jeg startet med i 1987, på året tredve år siden. Til og med samme tilhenger.
	Sommeren 2016. Vi har slekt fra Sandneseng i Nærøy, og her ser vi utsikten fra det nedlagte småbruket Prestvika i enden av den idylliske fjordarmen. Gårdene på Sandnesenget ligger vendt mot nord, og har fjorden mellom seg og fjellene på andre siden. Lett å kjenne seg igjen for den som bor på nordsiden av Inderøy.
	Sommeren 2018 sto det nye saghuset ferdig. Det er på 50 m2 akkurat og er 4.5m høyt, litt taktisk for å unngå byggesaksgebyr. Innlegget er på 7.6m og høyden under raftåsen er akkurat nok til at den minste traktoren kommer under. Selve saga tar bare opp halve bredden, på den andre siden er det blitt et par garasjeplasser med innkjøring fra den øvre enden.
	Våren 2016. Dette er en 12" x 4", dvs. ca 35 x 11 cm. Det blir raftdrageren på den langsida hvor vi legger inn tømmeret. Stokken var 45cm midtmålt og 7,9m lang. Etter måten massevirke blir avregnet på er den 1,2 kubikkmeter. Litt styr med å få den oppå benken uten å rive ned alt, men når den først lå der gikk alt knirkefritt.
	Sommeren 2015. Vi kom over ei godt brukt Jonsered båndsag, og etter litt kjærlig omtanke fikk vi den i gang. Den gaper over 55cm og har ni meters benk. Det gjør den velegnet til lange lengder av plank og dragere. Dette er en av de første gangene den går, og tømmeret skal bli materialer til et nytt saghus.
	Juni - 2016: Dette er første sommeren på Agle uten dyr som beiter de små trøene mine. Soleia er raskt på plass. Bør vel pusse over de små lappene, men er litt skeptisk til slikt vaktmesterarbeide.
	Juni - 2016: Husmannsplassen Brenne står tom i sommer. For 10-15 år siden ble det lagt ned et bra stykke arbeid i å rydde og kultivere. Siden da er plassen beitet eller slått hvert år, men ikke i år. Ospa står allerede knehøyt i enga. Flott for insekter og fugler, så lenge det varer. Om ingenting blir gjort er stykket gjengrodd om ti år.
	Vi er sist i februar 2014, og neste vinters ved er ferdig kappet. 24 paller i alt, sammen med 8 paller som står igjen fra siste fyringssesong bør dette rekke til to vintre. Særlig bjørk, hegg og annen tettvokst ved har godt av å stå over en vinter. Vinteren har vært svært spesiell. Vi har hatt to måneder uten nedbør, og gårdsbruk med egen vannforsyning begynner å få problemer. Samtidig har England og Irland hatt to måneder med kontinuerlig regn. Mildværet og regnet stopper opp over de britiske øyer, i stedet for å passere over og stoppe over skandinavia. I følge meteorologer ligger årsaken i en svekkelse av den nord-atlantiske jetstrømmen. Dette er en vindbevegelse i atmosfæren som følger omtrent samme spor som golfstrømmen. Drivkraften i strømmen er temperaturforskjellene mellom den kalde luften i arktis og varmere luft over søreuropa og Afrika. Arktis varmes opp raskere enn resten av verden, og forskjellene i temperatur blir mindre.
	Geilmyra er et åkerstykke som ikke har vært pløyd siden tidlig på 60-tallet. De siste to årene har jeg brukt litt tid på å rydde kanter og grøfte litt mot skogen. Min far fortalte meg at hele stykket var åpent like etter krigen. Tilsammen dreier det seg om 30 da som har ligget brakk og gjengrodd de siste 30 årene. Her ville det vært mulig å produsere tolv tusen kilo korn hvert år...... I dag er dette noe jeg gjør som tidsfordriv og terapi. Uten en bedre kornpris eller støtte til å dekke kostnadene med grøfting eller gjerdehold vil dette aldri bli bedriftsøkonomisk lønnsomt.
	Giplingøya ligger et par steinkast fra land på andre siden av fjorden. Den lave profilen og korte avstanden til fastlandet gjør at øya stort sett går i ett med resten av Framverran. Av og til skinner den dog; under spesielle værforhold trer den klart fram. Man skulle nesten tro at den var opphavet til sagnøya i Beistadjorden........
	Finn fem feil.... Med slitedeler fra Kverneland får den gamle Kyllingstadplogen et nytt liv. Orginale deler til disse plogene er ikke å oppdrive lenger, og de fleste er satt bort eller gått til gjenvinning. De hadde heller ikke noe godt rykte. Spesielt var de vanskelige i sidehelling og tunge å dra på feit og moldrik jord, hvor de fort klabbet til og ble ubrukelige. De hadde ei bratt og kort veltefjøl, noe som gjorde de kompakte og gode på jord som smuldret bra, men mindre egnet på små teiger med mye mold og litt helling. Veltefjøl og skjær kan bruke fire av de samme skruehullene som orginaldelene. Med det som utgangspunkt er det bare å sveise på resten. Kjøp deler tilsvarende Kverneland kropp 8 (høyre selvsagt). Plogkroppen til Kyllingstad har en anelse mer kurvatur, så veltefjølene KAN sprekke litt opp når du drar de inntil. Ser ikke på det som noe problem; dra en varm sveis i sprekken, og bruddanvisningen er borte. Kan rapportere at plogen går som en hvilken som helst annen Kvernelandplog. Altså; meget bra!!
	Gunhild og Gunnar har æren for denne perlen; den ligger som et smykke i kulturlandskapet. Mange av hyttene som ble oppført på 60- og 70-tallet ligger i nærhet til dyrkamark, gårdsbebyggelsen og kulturlandskapet. Eierne av disse fritidseiendommene får nærkontakt både med bønder, dyr og traktorer. I dag snauhogger vi skogen; for så å bygge veier og anlegge hyttefelt i hogstflatene. Når skogen er vokst opp igjen er det ikke annet enn grantrær å se. Der det er mulig blir adkomstvegene til hyttefeltene lagt slik at de IKKE skal komme nær gårdsbebyggelsen eller dyrkamarka. Hvilken politikk tjener landbruket best?
	Når man går langs skogbunnen en solskinnsdag etter en regnskur faller lyset ned som et teppe av glitter. Dette kunne man av og til fange med et gammeldags analogt kamera. De digitale kameraene som i dag er allemannseie har som oftest for liten dynamikk i kontrasten. Skyggene blir svarte, og himmelen hvit. Ved å ta bildene inn i et bildebehandlingsprogram kan man få tilbake litt av den følelsen man håpet å formidle. Dette bildet er fra en av stiene i skogen ikke langt fra huset vårt. Bildet er nedskalert fra en bredde på 2848 til 1000, og gitt en forsiktig korreksjon. Nedre del og øvre del er behandlet hver for seg. Alle justeringer er gjort på pixel-nivå (lys, farge, kontrast); det er ikke lagt på effekter av noe slag. Det er viktig at man ikke blir for ivrig, det er lett å gjøre for mye ut av det slik at det blir tydelig at bildet er manipulert. Når det er sagt, så anser jeg ikke denne typen av behandling som manipulering. Så lenge man ikke føyer til eller fjerner elementer i det orginale bildet mener jeg dette er innenfor det akseptable. Målet må være at den som betrakter bildet får et snev av samme følelsen du hadde da det ble tatt. Bildet er tatt med et billig speilrefleks på auto, og behandlet i Gimp.
	Det er ikke bare humannsplassene som står tomme og fraflyttede på Agle. Det som startet som en liten tømmerlunn hogd av kårkaill'n en gang rundt 1996, står nå delvis tømt og fraflyttet. Av og til slipper vi hestene innenfor skigarden for å holde vollen fin. Stua har gjort nytten for en generasjon; med litt omtanke kan den kanskje holdes i live til neste?
	Et av mine viktigste arbeidsredskaper om sommeren. Kunsten å tørke korn og høy er i ferd med å gå i glemmeboken, de fleste tørkeanlegg rundt omkring på gårdene står ubrukte. Dagens politikk legger ikke tilrette for gårdstørkeanlegg lenger, nå til dags skal alt leveres og omsettes i klingende mynt så tidlig som mulig. Kornprisen er stort sett den samme overalt. Derfor har kornmottakene begynt å bruke tørketrekkene og transportsatser som konkurransefordel, mens lagergodtgjørelsen bonden tidligere fikk ved levering etter årsskiftet er redusert betraktelig. Det betyr at det ikke lønner seg å holde den gamle gårdstørka vedlike. Disse tørkene var tidligere en viktig del av den nasjonale beredskapen.
	Juli 2012: Hils på en sprek femtiåring, og en trofast følgesvenn!! Denne maskinen har vært med meg i over 25 år, og gjør fremdeles jobben sin. Det som har berget den såpass bra er trolig det faktum at den gikk lett og med godt vedlikehold før jeg fikk tak i den; den var stasjonert hos NSB i Mo i Rana. De tok godt vare på den, og alt virker fremdeles som det skal. Det kan være utfordrende å skaffe deler, særlig til hydraulikken. Med god hjelp av Gunnhild oppi hytta fikk den nye pakninger på en labbsylinder i vår, og nå er den tilnærmet tett igjen. Den er litt spesiell, og ble levert med bl.a. firehjulstrekk, 1:6 reduksjonsgear, Hamjern 120 graveaggregat og en Fordson Powerloader frontlaster. Lasteren er fjernet, men maskinen er såpass framtung at den kan kjøres på vegen uten frontvekter.
	Juli 2012: Hagen og havnehagen går litt i ett på Agle. Her er foreløpig siste nyrydding. Når dette er tilsådd har vi rensket opp et areal som strekker seg 180 meter i vest-østlig retning, og 150 meter nord-sør. Bildet er tatt langs den gamle gårdsvegen til nabogården Vikan. Ikke alt er like kultivert, men dersom vi regner med alt som er ryddet, bebygd og tilplantet tipper vi 20 mål med god margin. En litt for stor del av dette er plen, men med tiden har vi lært oss kunsten å sette lettgjerde; både hest, sau og kaniner er gode hjelpere når vegetasjonen truer med å ta overhånd.
	Oktober 2010: Første etasje er ferdig isolert og vindtett. Svilla til de tre første boksene er boltet fast. Takhøyden er tre meter. De første boksene dimensjoneres til kravene for liten hest (8 m2), dvs. hakket større enn islandshest, som offisielt regnes som stor ponni. Huset er planlagt med 6 bokser i første omgang. Den nordre fjerdeparten av første etasje blir forsentral og lagerrom. I andre etasje blir det sal- og oppholdsrom (med dusj og WC) og høylager.
	September 2010: Fremdeles er Verra-fjella stedet vi drar til når batteriene trenger oppladning. I løpet av de tjuefem årene vi har brukt statsalmenningen ser vi mange endringer. Det er nesten helt slutt på molteplukkerne, iallefall mer enn et kvarters gange fra veien. De få vi treffer litt innpå fjellet er som oftest godt over sytti år. Det er heller ikke hvert år vi treffer andre sportsfiskere på turene våre. Og fisken i de små bortgjemte fjellvannene blir grovere og grovere. Ørret på over en og to kilo begynner å bli vanlig i vann der den skjelden nådde halvkiloen tidligere.
	August 2009: Ny dugnad, denne gangen legger vi takplatene. Lokalproduserte stålplater fra Meråker. Etter at taket var ferdig sammenlignet vi skinn og utseende med tilsvarende som var lagt i 1996. Vi så ingen tydelig forskjell! På dette huset er det brukt Ranit som undertak over det hele; holdbart, miljøvennlig og enkelt å legge.
	Februar 2009: Det nye uthuset er bygd på fem stolper med to sett dragere, ett under bjelkelaget og ett i mønet. Dette er tunge saker, stolpene er fem-toms, og dragerne er doble 2 * 8 - toms. Etter en del spekulering bestemte jeg meg for å spikre de ihop inne i tomta, med bare stolperøttene lett forankret. Med to traktorer, masse tau, wire og kjetting, og godt med barduner, trakk jeg opp hele stasen på tre nervepirrende sekunder. Det ble både mørkt og kaldt før alt var forankret. Det er ikke alle som starter med møns-åsen når de bygger hus.....
	November 2008: Lecamuren er oppe og ferdig pusset. Murene er fylt inntil med stein og grus. Det er lagt hulkil langs alle yttervegger og vi lar muren ligge slik i vinter. Ikke en dag for tidlig, de første snøfillene ligger i lufta. Det er ikke helt etter boka å gjøre det slik, men dersom man er nøye med markisolasjonen og unngår at plata fylles med overvann bør det gå greit. Snekkerarbeidene starter når sola har snudd (og temperaturene tillater det).
	September 2008: Den gamle Volvotrøska fikk stå denne høsten. Den har vært med oss siden tidlig på 80-tallet, og har gått jevnt og trutt uten noen store havari. Den har imidlertid pådratt seg mange timer siden midten på 60-tallet, og begynner å bli tynnslitt enkelte steder. Det er bedre å parkere den mens den ennå kan fungere som en reserve, etter et skikkelig havari er den plutselig et avfallsproblem. Etterfølgeren er stor, rød og 18 år yngre. Betydelig lettere å kjøre, og tredobbel kapasitet. Og mye finere ved siden av 185'en.
	August 2008: Uten god dugnadshjelp er det umulig å stå for slike støpejobber selv. Siden forrige gang det ble støpt golv på Agle så har de fleste i dugnadsgjengen sørget for god rekruttering; en ny generasjon står snart klar til å begynne selv. Som vanlig ble det regnet fram og tilbake før vi ringte inn bestillingen. Vi trengte 14,6 m3, og to fulle billass uten utleggerutstyr rommet 15 m3. Når vi var ferdige og hadde brukt alt sølet langs sidene helt til slutt hadde vi 5 - fem - liter til gode!!! Det var såvidt at båten bar!!! Vi støpte golvet den 1. august og hadde en varm periode bak oss som hadde ødelagt mange nystøpte betongplater i distriktet. På fredagsmorgen var det overskyet og litt kjøligere uten noe nedbør. God tildekking og isopor under plata bidro til fin herding uten de store tørkesprekkene. Det eneste som ikke ble helt 100% var finishen, som vanlig ble det for lite tid til pussingen i etterkant. Allerede en halv time etter utlegging begynte den å bli for hard for vanlig brettpuss.
	Vi er midtsommers 2008, og arbeidet med det nye uthuset er godt i gang. Alle rør er lagt og tomta er ferdig avrettet og klar til forskaling og støping. I sommer har det vært hester på Agle igjen, riktignok andres hester på "sommerferie". Med tid og stunder kan det kanskje tenkes at det blir hest her på mer permanent basis, vi får se. Det nye huset åpner mulighetene til et beskjedent husdyrhold, og vi har snakket om både høner og sau. Noe penger blir det nok ikke av det, men litt liv rundt husveggene øker trivselen betraktelig.
	I år slo vi vollen foran husmannstua på den lille plassen Brenne inne i skogen et steinkast fra husa våre. Planen var å høste graset til kaninhøy. Været har vært vått den siste uka, så noe tørt høy ble det ikke denne gangen. Vi fortørker det et par dager på bakken, og kjører det inn på korntørka for ettertørken. Vi bestemte oss for å vente ei stund og kanskje slå en gang til om et par ukers tid. Vi benyttet anledningen til å kjøre en tur med den nyreparerte Gråferguson'en etter morfar og oldefar Ole M. Kvistad. Dette er en traktor vi har jobbet med et par års tid nå, og resultatet ble rimelig bra. Til tross for at det er tretti år siden den gikk sist maler motoren som ei godlynt katte!!
	I fjor høst ble vi en mere i familien, fjøskatta Nuske ble innekatt på Agle! Her får far sjøl hjelp til regnskapet; den halvvoksne kattungen er svært selskapssyk. Slik kan den ligge på timesvis mens nettradioen durer og tastene klaprer.
	Vi har startet arbeidet med det siste uthuset på Agle, et bygg på 120 m2 i to etasjer. Det vil komme opp øst i tunet, og stå i nord/sør-retning. Dermed er tunet lukket, og hammeren kan legges vekk. Nåvel; som bildet viser er det langt frem, og høyt opp. Det første spadestikket på Agle ble tatt i 1989, og nå avsluttes trolig byggingen med det samme utstyret som vi startet med. Både nivelleringskikkerten og de tre traktorene har vært med hele veien. Kikkerten ble innkjøpt i forkant av grunnarbeidet på våningshuset, og den har vært uunnværlig til alt, fra tomtearbeid og grøfting, til legging av heller og kantstein. Den kostet ei halv månedslønn, men var verdt prisen!
	Vollen nedenfor hytta ved Gotvatnet bærer preg av å ha vært dyrket. Også rundt selve hytta finner vi rester etter gamle steinmurer. Det er vanskelig å se for seg fast bosetting på denne lille flekken, vi befinner oss tross alt like under tregrensa. Om det har stått hus her er det trolig et sommerfjøs eller ei lita seter. Selv om det er bra med sau i området må det ryddes litt for hånd for å holde det åpent. Sauene nå til dags er nok en del mer kresne enn de var for et par hundre år siden...
	Fylkesvei 203 langs Follavassdraget er fremdeles uten fast dekke. På tørre sommerdager ligger støvskya "som eit tvinna reip" (fritt etter Kjell Aukrust) langs dalen. På vinteren må man ofte snegle seg fram med hjertet i halsen, vegens dårlige beskaffenhet gjør at brøytemannskapene hverken kan holde tilstrekkelig fart, eller legge redskapen skikkelig nedpå. Om våren opphører deler av vegen å eksistere, og er i praksis uframkommelig for kvinnfolk og pizzabiler.
	Dagen er den niende april i 2007, også dette året fikk vi en ettervinter. I 2006 hadde vi den siste nysnøen den første april, i 2007 kom siste snøfallet ei drøy uke senere. Også våronna ble ei uke senere i -07 i forhold til -06. Det første kornet ble sådd den 6. mai, normalt er vi ferdige så sent på våren.
	Akkurat ei uke senere, og den første kvitveisa stikker frekt hodet opp!! I 2007 var kvitveisa svært tidlig, og blomstret side om side med blåveisa. Dette bildet har Maren tatt med Canon-kameraet sitt, og behandlet ferdig i Gimp'en.
	De siste årene har vi spilt mye Monopol på hytta. I påska i 2007 var det mye dårlig vær, og det ble som oftest et par slag hver dag. Et slikt spill kan gå over fem-seks timer, og krever en del disiplin og tålmodighet. Som oftest er det Guro som drar seieren i land. Den personlige rekorden hennes har tippet en million....
	Vi nærmer oss påsken 2007, og vårfornemmelsene begynner å komme. Hvert år på denne tiden sier vi at "til sommeren skal vi bruke hytta oftere", og "i sommer skal vi prøve å få til flere teltturer". I dag må friluftslivet konkurrere hardt med organiserte fritidsaktiviteter og andre sosiale sammenkomster. De helgene vi kan dra bort sammen blir færre og færre. Desto viktigere blir øyeblikkene, og bildene er fine til å ta vare på minnene. Her er Guro på sin faste stein ved Kvennhusdammen i fjor sommer. Denne gangen ble det ikke fisk, men været og omgivelsene var verdt turen.
	Farmor og farfar har fått seg ny hund. Rusken er en relativt stor mellom-puddel, med en fin kroppsbygning og et vennlig lynne. Kårfolket har hatt flere små pudler i kosten siden tidlig på sytti-tallet, og Rusken er vel den sjette (eller sjuende) i rekken. Han er den største hittil, og får ikke gå helt løs ennå. Barnebarna har jobben med den daglige lufteturen inntil vi tør å slippe han ut alene. Pudlene er vanligvis svært stedegne, og ingen av de vi har hatt før har stukket hjemmefra.
	På nyttårsaften er det konkurranse om å få til de fineste triksene med "frøs-kjerringene". Dette året var fotografen Maren, og Guro styrte stjerneskuddene med virtous hånd.
	Tomta av den gamle smia ligger midt i det nye tunet. Kaninene ligger oppe på selve smia, mens de store stenene i forgrunnen er restene etter grunnmuren. På grunn av brannfaren lå smia vel hundre meter øst for de gamle husene. Jørund Agle (f. 1880) var en habil smed og mekaniker. Han hadde sertifikat som "Dampskibsmaskinist av 1ste klasse", og arbeidet både i verkstedindustrien (TMV i Trondheim) og som maskinist til sjøs. Disse erfaringene var gode å ha når han begynte som gårdbruker. I dag er det ikke mange som kan sveise jern uten bruk av gass eller strøm.
	Det er søndag ettermiddag, og det siste kornet er nettopp tromlet ned. Ei travel helg avsluttes med en spasertur i skogen før familien tar kvelden. Slike motiv som dette har voldt meg en del hodebry etter at jeg la bort det gamle speilreflekskameraet. De enkleste digitalkameraene håndterer store kontraster og direkte motlys dårlig, men med et godt bildebehandlingsprogram kan mye gjøres. På orginalen her var himmelen hvit, husene svarte og gresset mørkegrønt.
	7. mai 2006: Påskeliljer på grasvollen i Brenne vitner om livligere dager rundt den nedlagte husmannsplassen. I vinter har den lille stua fått slagside, og lagt seg opp mot vestavinden. Så lenge huset ikke er farlig for folk og fe skal naturen få gå sin gang uten hjelp.
	Nysnø lørdag den første april 2006. Denne dagen var det få som kunne forestille seg at våronna bare var tre uker unna.... På Agle sådde vi det siste kornet den 6. mai, en dato som hverken er sen eller tidlig.
	Dette er Pilius, en av to-tre villkatter som får mat av farmor. Pilius hadde en traumatisk barndom, og fikk navnet sitt fordi han forsvann som ei pil når noen kom eller gikk i ei dør. Nå er Pilius blitt ei stor hannkatte, og han feirer snart sin treårsdag. Et par minutter etter at bildet ble tatt fikk han reisepass av bukken i bakgrunnen.
	Jenta er blitt større, og verandadøra er erstattet med kjellervinduet, men ellers er ikke mye forandret (se bildet fra 1997 lenger ned på siden).
	I løpet av et par formiddagstimer la vårherre ned over 20 cm snø en fredag i slutten av mars. Dette er dårlige nyheter for rådyrene, som ennå lever på restene fra i fjor. Vi har foret med en halv sekk kaninhøy annenhver dag den siste måneden. Nå kommer de helt frem til vinduene på blanke formiddagen. Av og til står de og titter på oss fra skogkanten mens vi forer.
	Vinterferien 2006 ble kald, med bare fint vær. Vi var på hytta i fire dager, og hadde besøk de to siste. Det var lite snø i Verra-fjella, og ingen skare til å bære opp. På grunn av det litt tråe føre ble det litt mere tid i hytteveggen enn det pleier. Her er det Maren og Jørund som hjelper hverandre med å fyre opp pølsebålet den nest siste dagen.
	Vinteren 2005/2006 hadde vi fem pensjonærer i kosten; fire kaniner og ei katte. Her er det Snute (egentlig jente) til venstre, og Kitty (egentlig gutt) til høyre. Disse to går godt i lag, alle kaninene får strekke på føttene en dag hver helg når vi renser burene. Hos oss har vi ennå ikke opplevd å miste kaniner til villkatter. Kitty kom til oss fra en gård lenger opp i bygda i fjor høst. Vi har kjørt han hjem flere ganger, men han insisterer på å bo hos oss.
	Midt i februar 2006 tok pappa og Jørund en dagstur på hytta. Vi skulle sjekke at alt var i orden før vinterferien i slutten av måneden. Rikelig med gass på kjøkkenet, og ingen muselort i skapene. Hytta er oppsatt midt på 70-tallet, og jeg tror ikke det har vært mus innendørs ennå. All honnør til snekkeren, som visste hva han gjorde.
	Vinteren 05/06 var det mye rart vær, og demningen i enden av Follavatnet fikk prøvd seg til gangs (se bildet lenger ned fra i fjor sommer). Her hjemme var ikke flommen så merkbar, men gråværet og det dunkle lyset kombinert med temperaturer rundt null ga mange spennende motiv.
	Sommeren 2005 rant det vann over demningen i Follavatnet. Kraftselskapet drev med utbedringsarbeid på turbinene. Manøvreringen av magasinene i Follavassdraget har skapt en god del irritasjon blant hytteeiere og fastboende de siste årene. Nå er det snart ti år siden det rant vann over denne demningen. Magasinene er som oftest sterkt nedtappet, og aldri i nærheten av å være fulle. Her omsettes regnet til hard valuta så fort som mulig. Å sitte med vann i magasinene innebærer et rentetap som må begrenses !!
	Her går flagget til topps på Liss-Agle den 17. mai 2005. Sauene i bakgrunnen er på utlån fra en nabo, dette er første våren på lenge at vi ikke tar hjem kopplam.
	Hver sommer tar vi en fjelltur med ei overnatting i telt sammen med familien Ferstad fra Sandvollan. Sommeren 2005 gikk turen til Grauttjønna i Åfjord søndre statsalmenning. Vi kjørte opp til Grønlia fra Verrabotn, og gikk en halvtime innover. Ingen fisk og grått vær, men alle var enig om at det hadde vært en fin tur !!
	Maren fyller 11 år, og gårdsplassen fylles av Volvo'er. Ingen tvil om hvilket bilmerke morfar har skrudd på. Fra venstre: Mamma, onkel Arne Fredrik, tante Bente, pappa, mormor, onkel Torgeir, familien Ferstad og morfar. Bildet er ikke arrangert !
	Guro med en av kaninungene vi fikk sommeren 2005. Vi hadde to kull, og solgte unna halvparten av ungene. Resten ble fuglemat; på ei natt stakk ørna av med fire hann-kaniner fra trøa uten at noen hverken så eller hørte noe. Sommeren før så vi ei havørn løfte en voksen hannkanin (Kalle) på to kilo. Intens hojing og kauking fra soveromsvinduet fikk fuglen til å slippe middagen i tre-fire meters høyde. Kalle tok bakken med et klask, men var like god etter et par timer.
	Sommeren 2005: De to siste årene har Maren holdt seg med lommepenger gjennom å binde kranser og dekorasjoner i lin og evig-grønt. Farmor Marna lærer gjerne bort teknikkene, og får litt hjelp i åkeren som betaling. Særlig førjulstia er travel i denne bransjen, så det lønner seg å legge opp et lite lager i rolige stunder.
	Oktober 2005: Her er pappa og Jørund på besøk til en ny hyttenabo nede ved den nye Gotvasslibrua. Brua over elva der Gotvatnet renner ned i Kjåppån er reist på dugnad av de fastboende og hyttefolket i området.
	Husmannsplassen Brenne er et kjært motiv. De siste to somrene er innmarka rundt plassen ryddet for lauvskog og stein. Målet er å få plassjorda såpass slett at den kan klippes med slaghøster. Nå er det snart ti år siden det beitet dyr her.
	Noen skriblerier får stå, her har Maren ventet på at serveren skal starte. Vi har Linux på hjemmedata'en, og hvert familiemedlem har sin egen konto. Linux er stabilt og feilfritt, med en høy grad av data-sikkerhet. Linux beskytter hjemme-pc'en mot virus, trojanere og uønsket e-post, samtidig som det skjermer den yngre garde mot voldelige pc-spill og tvilsomme nett-steder.
	August -02: Her har Jørund funnet ut hvordan han skal få den siste kaninen vår på frifot. Vi har hatt løshunder i kanintrøa to ganger den siste sommeren, og mistet fem voksne hunner. Etter den siste massakren satte vi den eneste som berget livet under lås og slå. Vi er på utkikk etter kompiser som kan holde han med selskap gjennom vinteren.
	Hagen og tunet på Agle slik det ser ut når man kommer opp gårdsveien. Fra venstre: Våningshus, 78 m3 - 1 1/2 etg. m/full kjeller ( Selbuhus ) , garasje, 50 m3 - 2 etg. og redskapshus/gårdsverksted , 120 m3.
	Småhusa fotografert fra oppkjørselen i Gristrøa. Fra venstre; lekestue, småfeskur og kaninfjøs. Disse tre husa er skalariktige modeller av det store tunet, kaninfjøset er isolert og blir oppvarmet om vinteren.
	En juli-dag av de skjeldne i 1997. Sola hang som ei glo over oss, og kvikksølvet krøp over 25 grader alle steder.
	Mangelen på kunstig bakgrunnslys gir helt spesielle kveldsbilder over Verrafjella. Her har nordlyset gått fullstendig amok en times tid etter solnedgang, en septemberkveld i 1996. For spesielt intresserte: Film Kodak Gold 100 asa, objektiv 35 mm, blender 4.5 og eksponering 15 sek.
	Fullmåne over Bansetheia i november samme år. Bildet er tatt tre timer før soloppgang.
	Agle og nabogården Vikan fotografert fra Follahøgda. Her er det lett å se arrene etter nyttårsorkanen. De fleste gårdene i vårt nabolag ble hardt rammet av de enorme naturkreftene. Bildet er tatt om høsten, de grønne ekrene hører Vikan til.
	I snørike vintre med mye rådyr har vi foringsplass i hagen. Her står Maren i verandadøra og kikker på tre av de faste gjestene vinteren -97. Den vinteren hadde vi åtte dyr i kosten fra januar og ut april.
	Rikelig og næringsrik foring gjorde denne bukken istand til å bære frem et skikkelig gevir før sin første fødselsdag. Dette bildet er tatt i april. Dyrene blir foret med brødvarer og grønnsaker, tomater og druer er spesielt ettertraktet.
	Den 20.mai 2000. De siste somrene har vi fødd opp kopplam frem til slakteferdig alder. De første dagene krever de små nøstene litt veiledning. Lam skal ha melke-erstatning frem til og med sin tiende leveuke, lenger hvis nødvendig. På et månedsgammelt lam kan man regne med å fore opp en sekk (25 kg) tørrmelkpulver (Kalvegodt).
	Samhold gjør sterk. Sauen er et utpreget flokkdyr, som vantrivst alene. Skal dere ta i mot kopplam, så ta iallefall to, helst tre. En flokk på fem, som her, er stor nok til at lamma har selskap nok med seg selv.
	Sist i april, og kaninene skal ut i frisk luft. Odelsjenta insisterer på å bruke trillebåra, det resulterer i fem kilo lettbent sprengstoff på avveie.....
	Her er alle på plass, så snart det grønnes og kopplamma blir flyttet overtar de kanintrøa i bakgrunnen. Ei slik trø må ha ei viss størrelse for å unngå graving langs gjerdet. Uten foring krever hver voksen kanin flere hundre kvadratmeter for å fø seg selv gjennom en lang sommer.
	Her er hytta 'Hiet' over Gotvatnet i Verran, hele gårdens kjæledegge. Høyt, fritt og usjenert, og med verdens fineste skiterreng innover mot Sandvatna. Panoramautsikt mot Gotvatnet og Gotvasslia.
	En halv times marsj nordover fra hytta finner vi Vargskardheia, et unikt dagsturmål. Innenfor 4-5 km2 finner du 6-7 fiskevann og tjern, skogkledde dalsider og forblåste topper. Her kan du bl.a. se fjellvåk og smålom, og et rikelig utvalg vadefugl. Gode beiteforhold for rype og hønsefugl.
	Den skal tidlig krøkes..... Her er vi på Kjeholmen ved Gotvatnet, lett tilgjengelig for de med små føtter. Vi står like ved elvemunningen fra Straumsetervatnet.
	Ingen kommentar.
	Maren, Marna og Petter i gang med å få vinterveden i hus. Vi kjøpte hytta i 1997, og har ikke gjort stort annet enn å åpne opp tomta litt. Den første sommeren gikk motorsaga jevnt og trutt i helgene.
	En velfortjent kaffepause. Dette er en av de første turene Guro var med opp.
	Til slutt brenner vi kvisten. Linselusa heter Maren. Dette var samme helga som biskop Wagle innviet det gjennoppbygde fjellkapellet i Sela.
	Maren på forsommeren -96. Det er mye å forske på når man er to år.....
	Historiske bilder - hopp til kronologiske bilder
	Jentekurs ved amtsskolen i Nord-Trøndelag, Roel 23.april - 20 juli 1878. Bak til høyre: Førstelærer Ola Five fra Kvam, Steinkjer og til venstre andrelærer Peder Arntsen Vik fra Stjørda. Anne Olava Mikalsdatter Haugan skrev i minneboka til Elise Jørgensdatter Agle, som begge var elever. Anne Olava sitter som nr to fra høyre. (Legg merke til at dette bildet lå til grunn da portrett av Anne Olava ble tegnet i Kina da sønnen Jørund Agle var der som dampskipmaskinist omkring 1910.) Elise Agle står rett bak Anne Olava. Av minneboka vet vi at følgende jenter (med fødselsdato) også er med på bildet: Emelie Bertine Vennes 22.04.1861, Julie Mære 01.09.1856, Iverine Kristine Roel 15.06.1856, Marie Sofie Holme 12.05.1858, Augusta Larsson 06.01.1857, Nella Karoline Sidder 16.04.1855, Gurine Dahlum 28.12.1858, Thea Jørgine Olsen Udvorden 16.12.1856, Grete Salberg 25.03.1861, Elisabet Grindbergaunet 29.12.1859, Oline Loraas 12.03.1863, Ingeborg Elise Kjelaas 08.11.1860, Kristine Sandberg (lærarinne) 21.08.1855, Sigrid Jonsdotter Næss, 19.04.1860, Elen Margrete Nøvig 07.09.1861, Maren Anna Bådsnæs 10.03.1860.
	Tre av gårdens fem husmannsplasser er ennå bebygd. En er utskilt som selvstendig bruk, og en er restaurert til fritidsbolig. Her har vi plassen "Brenne", som var bebodd fram til 1947. Dette bildet er utlånt fra nabogården "Hembre", og er trolig tatt tidlig på 50-tallet.
	I dag står plassen til nedfalls. Uthuset ramlet sammen for ti år siden, og husmannsstua er på god veg etter. Plassen ble brukt som fritidsbolig frem til midten av 60-tallet.
	Jørund Agle kastet ikke bort ungdomstida si! Han fikk sitt første barn det året han fylte 50 år. Her har han pyntet seg for en fotograf i Hong-Kong. På hjemveien bragte han med seg syltynt porselen og store konkylier.
	Kirsebærhøsting i gristrøa på Agle en gang før krigen. Jørund Agle nederst til venstre, med sin karakteristiske skinn-caps. Om somrene var det ofte trondhjemmere i kosten på Agle, og de måtte finne seg i å jobbe for føden!
	Middag på gårdstunet, noe samtidig som bildet over. Tross bildets dårlige kvalitet kan man se mange detaljer i større oppløsning. Her har vi Signe Agle (Sandneseng) midt i bildet ved stigen, med sine tre barn og kjøkkenhjelpen til venstre. Jørund sitter ved andre enden av bordet. De øvrige ungdommene var sommergjester og arbeidshjelp.
	Jørund Agle og broren Arne, sammen med tre av døtrene til onkelen Jon Agle. Jon giftet seg på nabogården Hembre, og drev begge gårdene i en periode etter broren Petter's død. Den voksne kvinnen er en ukjent sydame fra Trondheim.
	Et postkort av trønderlåna datert 1912. Fotografen har stått omtrent der hvor gårdsveien tar av fra hovedveien.
	Hopp til kronologiske bilder