Agle på Inderøy

Slekt og gårdshistorie - Agle på Inderøy

Agle blir regnet med til de såkalte navnegårdene på Sandvollan, dvs. at det ikke er opplagt å se at den er skilt ut fra en allerede eksisterende gård. Gården er likevel ikke blant de eldste, og oppsto trolig en gang i yngre jernalder. Her finner du en kort oppsummering av gårdshistorien.

Agle [ægg'le] ligger vestvendt, på nordsia av Inderøy, midt mellom Kjerknesvågen og Sandvollan. Vi har kveldssol, og utsikt mot Verrafjella og Framverran. Navnet er trolig utledet av det gotiske adjektivet aglus, som betyr 'vanskelig'. Denne tolkingen stemmer godt overens med beskrivelsen av gården i Konseptmatrikkelen fra 1723, hvor det opplyses at det på gården var skog "til gaards fornødenhed. Ringe bumark. Ligger i vestli, maadelig kornvis. Skarp og myret eng; maadelig tungvunden". Etter hvert som nøden tvang folk til å dyrke opp stadig mer marginale områder, viste det seg at Agle hadde et bra ressurs-grunnlag. På det meste greide eiendommen å brøfø fem husmannsfamilier i tillegg til gårdens egne folk, under folketellingen i 1865 er det registrert 29 personer på bruket. En rask titt i 'Amerikaemigranter fra Inderøy ca 1850 - 1915' (av Henry Mære - 1999) viser at av ca. 1500 (av ca. 6500 totalt) personer som utvandret, var det bare en (Arne Agle) som er registrert utvandret fra Agle eller en husmannsplass under Agle. Dette kan være en indikasjon på at husmennene på Agle var flinke til å skaffe seg flere ben å stå på; vi vet at i alle fall tre av de fem er oppført med attåt-næringer i folketellingene.

I dag fremstår Agle som et lite og dårlig arrondert bruk. I de offentlige arkiver er Agle oppført med 133 da innmark og 711 da skog. Vi dyrker bygg (Arve) på knapt 100 da, resten av arealet blir forsøkt hold åpent etter beste evne. Skogen begynner etter hvert å bli noe glissen, både på grunn av et par harde drifter, men vel så mye på grunn av nyttårsorkanen. Vi henter årlig ut små kvanta, noe til 'husbruk' og noe til lokal foredling. En stor massevirkeandel og dårlige slip-priser har lagt en effektiv demper på skogsdriften.

I 1549 var gården skyldsatt med to øre til kronen og to øre til erkebispesetet. Mot slutten av mellomalderen var gården klostergods, i 1661 var hele Agle skyldsatt med fem øre til 'Bache Closter'. Dette tilsvarer ett spann og to øre, noe som ikke var så langt unna gjennomsnittet. Gårdsnavnet staves Agleidh, senere Agleid. I skattemanntallet fra 1520 finner vi 'Gunder i Agle', senere finner vi 'Joenn Aglenn' (leidangen i 1549), 'Oluff på Agle' (skipsskattelista i 1559), og 'Suend Augle' som i 1645 svara 12 riksdaler i 'kontributionsskatt som fullgårdsmann'. Ved matrikuleringa i 1668 er det opplyst at gården kunne fø 8 kyr og 2 hester, og at det ble sådd 8 tønner korn.

Den første private eier etter klosterperioden var trolig Anders Jensson som kjøpte gården i 1766 for 230 riksdaler. Han drev gården frem til 1785, da den gikk på auksjon til Ole Eriksson Oksål for 501 riksdaler. Den nye eieren døde etter kort tid, og etter en ny auksjon i 1786 fikk Markhus Sodemann Lund tilslaget for 461 riksdaler. Han solgte etter kort tid gården videre for 480 riksdaler til Jørgen Person Geilvoll i 1788. Siden denne overdragelsen har gården (med et kort unntak) vært i slektens eie. Den nye "Æggles'bon" var fra Sparbu, og gift med Dortea Olsdtr. Skjeflo Vang, datter av 'sergeant Ole Olsen Vang fra Inderøen'. Jørgen opptrer også som Jørgen Pedersen Gjelvold, og Dortea er enkelte steder omtalt som Dorthea Olsdtr. Vang. Jørgen og Dortea drev gården frem til 1817, da Jørgen fylte 71 år, og Dortea rundet 65. Dette var en prestasjon i en tid da det var de færreste forunnt å bli 50 år.

De etterlot seg tre døtre, Lisbeth, Karen og Sigrid. Lisbeth (opptrer også som Elisabeth) ble født i 1788, og giftet seg med Ole Jonson Vist. Lisbeth Jørgensdatter Agle er den første som bruker slektsnavnet vårt, og herfra er det enkelt å følge slektstreet oppover.

Hennes sønn, Jørn Kristian Agle, drev gården mellom 1840 og 1878. Noe av det første han startet med var å flytte samtlige hus inn i et nytt tun, for å få bedre rom rundt husnovene. Den nye trønderlåna var lang som et vondt år, og hadde tre piper. Den sto frem til 1974, i dag er det bare et gammelt stabbur igjen av det gamle tunet. I 1987 begynte arbeidet med et nytt tun, denne gangen 150 meter ovenfor det gamle. Siden da har vi fått opp tre små hus, og kårfolket har satt opp stue selv (på eget bruksnummer).

Også Jørn Kristian oppnådde en anseelig alder, han passerte 78 år, og overlevde sin eldste sønn, Petter Andreas, med fire år. På et fotografi som er tatt før 1876 poserer Jørn Kristian med sin hustru, Ingeborg-Anna Persdtr. Andset. Bekledning, ansiktsuttrykk og holdning viser tydelig at dette var en spesiell anledning.

Petter Andreas giftet seg med Ane Olava, datter av skredder Michael Olson på Straumen. I 1880 fikk de sønnen Jørund, og i 1882 døde Ane Olava i barsel etter å ha gitt liv til en liten gutt. Han fikk navnet Arne og levde det meste av sitt voksne liv i USA, han endte sine dager i Los Angeles våren 1947. Petter giftet seg en gang til, denne gang med Anna Jørgina Johansdtr., datter av 'Tøimand' Johan Michelson fra Sparboen. De fikk flere barn sammen, men ingen av de vokste opp. I 1890 døde Petter Andreas av hjernehinnebetennelse etter å ha blitt våt og kald mens han malte korn i gårdsmølla. Anna Jørgina var da gravid med hans siste barn, mens hans eldste sønn, Jørund, var 10 år gammel. Petters enke drev alene i fire år før hun solgte til Petters bror, Jon. I 1910 solgte Jon videre til svigersønnen Paul Stokke. I disse årene hadde Jørund vært på sjøen, og i 1914 kom han hjem for å overta. Dagens kårkaill, Petter, er Jørunds eldste sønn, og dagens eier, Jan Olav, er Petters førstefødte.

En grundigere titt på slektsdata og familiekonstellasjoner i tidligere generasjoner viser tydelig at menneskene levde under helt andre betingelser enn i dag. Folk døde ofte unge, og etterlot barneflokken til den gjenlevende ektefellen. Enslige forsørgere nølte skjelden lenge før de gikk inn i nye ekteskap, bondesamfunnet var bygd opp rundt familien. Enkelte la svært mye i potten, for så å stå ribbet tilbake til slutt. Vi kan se på Petters's andre hustru, Anna Jørgina Johannesdtr. som er nevnt ovenfor. I 1885 gifter hun seg med en enkemann med to små barn. Hun føder Petter fire barn, men ingen skal vokse opp til konfirmasjonen. Etter fem år dør Petter etter sykdom. To av deres tre felles barn er allerede døde, og Anna Jørgina sitter tilbake som enke selv, gravid med Petter's fjerde og siste barn. Den 18. april 1894 går deler av gården under hammeren, og den 15. september samme år dør svigerfar og kårmann Jørgen Kristian. Den siste lenken som binder henne til Agle ryker. Hun selger gården til Petter's bror Jon, som er godt etablert med egne barn på nabogården, og flytter ut. Petter's to sønner fra første ekteskap er nå 12 og 14 år. Den yngste blir tatt hånd om av de to siste besteforeldrene, mens den eldste går inn i husholdningen til onkelen som kjøpte gården.

Etter nesten ti år på Agle var Anna Jørgina fremdeles innstilt på et nytt forsøk. Hun giftet seg trolig på nytt i 1894. I folketellingen fra 1900 har hun gitt sin nye ektemann to nye sønner. Imidlertid er Petter's yngste datter Petra Oline nå død. Også Anna's eneste datter med sin nye ektemann har trukket det korteste strået noen få dager før tellingen. I 1905 dør Anna Jørgina selv, 46 år gammel, og året etter dør hennes siste barn med Petter. Av syv barnefødsler levde bare to opp. Hun etterlot to gutter på syv og ni år til sin enkemann som giftet seg på nytt.

Begrepet 'Mine, dine og våre barn' blir ofte brukt i dag, for å sette fingeren på våre dagers løse familieforhold. Tingenes tilstand var ikke så mye forskjellig i gamle dager, selv om årsaksforholdene var noe ulike. Som et eksempel kan vi ta historien om Pauline og Petter, foreldre til Jørund Agle's andre hustru. Vi starter med en viril husmann fra Nærøy, som etter et livslangt barnløst ekteskap blir enkemann i en alder av 69 år. Han gifter seg på nytt med en 36 år yngre kvinne som gir den eldre herren en datter på hans gamle dager. Den lille piken blir døpt Pauline Amalie Haugerøy etter plassen de bor på. Etter 13 års ekteskap må den gamle mannen levere inn årene, tilbake står den godt modne enken med en ti år gammel jentunge.

På gården Prestvika i Kolvereid bor Johannes og Cecilie Prestvik med en stor ungeflokk. I august 1884 dør Cecilie, yngstemann i søskenflokken er da 5 år gammel, som tredjemann finner vi Petter Brede som da er 19 år.

Johannes Prestvik gifter seg på nytt, denne gang med husmannsenken fra Nærøy. Hun flytter inn sammen med Pauline, som da er 13 år gammel. Pauline og Petter Brede, som nå blir stesøsken, finner tydeligvis tonen, ti år senere gifter de seg. De kjøper gården Sandneseng i Nærøy og starter arbeidet med en stor barneflokk som til slutt teller ti stykker. Nummer to i rekken er Signe Sofie, som er nåværende eiers farmor.

Det store bildet av den gamle trønderlåna er kopiert fra et postkort, som er datert 1912. Fotografen har stått omtrent der dagens gårdsvei tar av fra riksveien. Den store alma i høyre kant står ennå. Dette bildet ligger også på album-siden i en større versjon.

Jørund Agle tilbragte mange år til sjøs. Han var utdannet "Dampskibsmaskinist av 1ste klasse", og arbeidet i sine yngre dager på TMV (Trondhjem Mekaniske Verksted). Under folketellingen i 1900 er både Jørund og lillebroren Arne bosatt i Trondhjem, hvor de arbeidet på verkstedet. Jørund besøkte bl.a Kina, og reiste en gang hjem med den trans-sibirske jernbanen. På en av Kina-turene sine brakte han med seg to små fotografier av foreldrene. Med disse to passbildene som utgangspunkt fikk han malt to praktfulle silkemalerier i sort/hvitt, i formatet 30x50cm. Kvaliteten på maleriene er udiskutabel, de har hengt til stas i tre generasjoner uten å tape hverken liv eller farge.

Kilder

De historiske opplysningene er et sammendrag fra flere kilder. Mest stoff har jeg funnet hos slekt og naboer, i bygdebøker og kirkebøker, og i folketellingene på internett og på det lokale bibliotek. I tillegg har jeg støttet meg på notater fra min farfar, og brev som var i hans eie.