Fra tidsskriftet "Spor" - nr. 1-2002, utgitt av Institutt for
arkeologi og kulturhistorie, Vitenskapsmuseet, NTNU.

Agle på Inderøy - Hovedsiden.

Sagnøya i Beistadfjorden - og fortidens guder og gudinner


Tekst Geir Grønnesby

Sagnøya i Beistadfjorden
"Den gylne øy." Tegning A. Beverfjord

I Beistafjora medt imillom Galsøyn å Tun e der ei øy som itj e te syne fer nån på anna tii end kvar Santansnat å kvar julnat imillom klåkka tål te eit. De ska vårra så over lag vakkert pån, at itjnå folk kan sei e. Skogjen e grøn mengång, å de e, som de va ein evi vår der - såles anjee tå jorn å tå skogja. På treåm e de bære så det lave tå ber, å de fortæles at de ska væks ber der, som itj fins længer nån anjstas. Men det som e likest på heile øyn, de som kanskji hi jort mæst te; at sagne om a itj hi doj ut, de e, at det e en mann der, som set å kjøre ti en golvogn, som e så kåstbar, at den som fekk ti n, vart den rikast mann i heile varn. Men å tak n de e no lettar sagt end gjort de; fer de må vårrå så aparta lågå, om de ska læt sæ gjårås. Fer de føst må e no vårå sju ægt brør, som alihop må vårrå fødd julkveiln, å som itj hi veri ti nåa straf. Fer de einjer må den julkveiln, dæm ska få e te, vårå en tosdagskveil. Fer de tredi må e vårå nymån. Vess dæm så bærge sæ fer å snak å itj sjer tebakers, teat dæm hi fåt kasta stål på øya å åver mann, så hi dæm vynji spæl. De e fertæld de å, at de va eingång sju ægy brør, som probert, men de løkkas itj fer dæm; fer de va ein tå-dæm, som kom te å snak da dæm va såner at dæm på de nætest kanjsha kasta stål på å men i de såmmå n snakka, så kom a bort.

Kart over Beistadfjorden

KILDER I MYTOLOGIEN

Dette sagnet er publisert i Eyni Idri som er ei lokalhistorisk årbok for Inderøy i Nord-Trøndelag. Opprinnelig ble det skrevet ned av Tormod Naustvold i lagsavisa "Loge-Talar" i 1894. Selv om sagnet er kort og ikke forteller så mye, er det trekk ved det som har paralleller til norrøn mytologi. Disse trekkene antyder at sagnet kan ha sitt opphav langt tilbake i tid. Sagnet synes å bestå av to deler. Den ene er beskrivelsen av mannen med vogna og øya. Den andre er beskrivelsen av hvordan man får tak i vogna for å bli "den rikast mann i heile varn". Denne siste delen synes å være en senere tilføyelse. Jeg skal i denne omgang konsentrere oppmerksomheten rundt mannen med vogna og øya.

Det er kjent flere tilfeller av lignende beretninger. Mest kjent er Tacitus' beretning om gudinnen Nerthus, eller Moder Jord som han også kaller henne. Tacitus var en romersk historieskriver som levde fra 55 til 118 etter Kr.f. Blant flere verker han skrev, finnes en bok, Germania, som beskriver germanske stammer og deres skikker. Denne boken ble ferdig i år 98 etter Kr.f. Her forteller han om en kvinnelige guddom som skal ha vært dyrket av syv germanske stammer rundt begynnelsen av vår tidsrekning. På en øy i en hellig lund i havet fantes en vigslet vogn dekket med et klede. Det er bare presten som kan røre ved vogna. Når presten kjenner at gudinnen er tilstede blir hun kjørt rundt blant folket, sittende i sin vogn. I denne tiden er det fred og gode dager. Alle sverd legges bort. Etter denne reisen blant folket blir vognen tatt med til et hellig vann. Her blir gudebildet og vognen vasket og renset. Det er tydelig at det på vogna har stått et gudebilde som representerer gudinnen. Vaskingen av gudebildet og vogna blir gjort av slaver som etterpå blir ofret i vannet. De syv stammene som Tacitus beretter om, bodde i området Schleswig-Holstein og Jylland. Dette er det eneste stedet hvor gudinnen Nerthus er beskrevet. Skikken med å kjøre en guddom, eller et gudebilde i en vogn kjennes også fra andre beskrivelser av germanernes skikker. Det fortelles at hedenske gotere i 369 e.Kr. plasserte et gudebilde på en vogn som de kjørte rundt med og beordret kristne å tilbe og å ofre til gudebildet.

Navnet Nerthus er språkhistorisk en eldre variant av navnet Njord som vi finner i norrøn mytologi. Njord er beskrevet som havets og vindens gud. Han passet på sjøfarende og gav dem velstand. Han var av vaneætt og hjemmet hans ble kalt Noatun. Han var også far til Frøy og Frøya, som han skal ha fått med sin søster. Siden Nerthus og Njord er av forskjellig kjønn har det bydd på problemer å sammenligne de to. En forklaring er at det egentlig var to guder, en kvinnelig og en mannlig. Siden Njord har barn med sin søster, som vi ikke vet navnet på, kan dette ha vært gudinnen Nerthus. Vi finner igjen dette i beskrivelsen av Frøy og Frøya som også skal ha hatt et forhold til hverandre. Guder av vaneætt regnes som fruktbarhetsguder. Dette viser seg spesielt i beskrivelsen av Frøy og Frøya. Frøy er den som rår for sol og regn. I følge Snorre er det Frøy folk kaller på når de ber om fred og gode avlinger. Frøya er også knyttet til fruktbarhet da det er henne folk kaller på når de ber om hell i kjærligheten.

l Olav Trygvasons saga i Flateyarbok er det en fortelling fra Uppsala om Frøy. Her fortelles det hvordan guden sammen med sin prestinne reiser rundt i landet i en vogn for å velsigne innhøstingen. I tillegg til å være en guddom er også Frøy beskrevet som den første kongen i Sverige. I den tiden han regjerte var det fred og velstand i landet. Fra Danmark kjennes en annen mytisk konge. Han ble kalt Frode, også i hans regjeringstid var det fred og velstand. Tiden kalles for Frodefreden. Når han døde ble han kjørt rundt omkring i landet i en vogn før han etter hvert ble begravet i en gravhaug. Navnet Frode kan bety 'vis', men det kan også stå for 'fruktbarhet'. Det er antatt at Frodeskikkelsen kan være den samme som Frøy. I følge Snorre regjerte begge til samme tid. Deler i beskrivelsen av Frøy og Frode stemmer bemerkelsesverdig med beskrivelsen av fruktbarhetsgudinnen Nerthus.

Vanegudene er relativt lite beskrevet i den norrøne litteraturen. Vi får ikke vite noe mer om Vanaheim enn at det er der Vanene kommer fra. De navngitte vanene har sjelden sentrale roller i den beskrevne mytologien. Det er krigs- og kampgudene som har hovedrollene. Vi får høre om guder som Odin, Tor og Loke. Det fortelles om krigere som faller på slagmarken og får komme til Valhall. Her får de slåss hver eneste dag. Det sentrale temaet er den uunngåelige veien mot verdens endelikt, ragnarok. Alt dette står ganske langt fra tema som vi forbinder med fruktbarheten og dens guder. Bare antydningsvis får vi vite at vanegudene en gang har vært sentrale guddommer.

Fruktbarhetsgudinnen Frøya

KAMPEN MELLOM VANER OG ÅSER

Flere steder i den norrøne litteraturen antydes det en krig mellom vaner og åser. Resultatet av kampen ble at vaner og åser utvekslet gisler, på denne måten kom vanegudene til Åsgård. Etter verdens undergang, skal Njord atter vende tilbake til Vanaheim. Krigen blant åser og vaner er et uklart avsnitt i norrøn mytologi og har vært mye diskutert blant forskere. En mulighet som arkeologer har vært inne på, er at det i løpet av romersk jernalder har skjedd et religionsskifte. I bronsealder og tidlig jernalder har en fruktbarhetsreligion vært den dominerende troen. Grunnlaget for dette er først og fremst helleristningene, men også funn av offerdepoter med kvinnegjenstander. l tillegg har vi små kvinnelige figurer som har blitt tolket som fruktbarhetsgudinner. Disse kvinnefigurene er iført korte skjørt og bærer halsringer. (Halsringen er forøvrig en av Frøyas attributter. Hennes gullring heter Brisingamen). Flere forskere har tolket dette som en dyrking av gudinnen Nerthus. De mange funn av vogner og vogndeler som er ofret i våtområder i Danmark kan ha sammenheng med Nerthusdyrkelsen. Av de mest kjente er to vogner funnet i Dejberg i Jylland. Dette er firehjulede vogner med rikt ornerte bronsebeslag. Orneringen viser at vognene er laget i før-romersk jernalder. Imidlertid viser keramikk som er lagt ned sammen med vognen, at nedleggingen har skjedd i tidlig romersk jernalder. Det er ikke funnet tilsvarende ofringer av vogner eller vogndeler i Norge. I løpet av eldre jernalder er det flere ting som tyder på at krigsgudene får større betydning. Dette vises blant annet i de store våpenofringene som finnes i Syd-Skandinavia. Det finnes flere beskrivelser i klassiske kilder om hvordan germanerne ofret sine motstandere til krigsguden etter endt slag. Her beskrives også ofringer av fiendehærens utstyr. Våpen, rustninger, klær og smykker ble gjerne ødelagt før det ble lagt ned i myrene. Krigsgudene det ble ofret til er de samme som de kjente norrøne guder som bl.a. Odin og Tyr.

Inn over fienden, kastet Odin spyd;
det var i første, folkekampen;
brutt ble bordvegg, om æsers borg,
stridslystne vaner, vollene trampet.

Fruktbarhetsgudinnen Frøya, slik kunstneren
Arthur Rackham ser henne.

Etter "An Introduction to Viking Mythology", 1990

ARKEOLOGISKE KILDER

Ad arkeologisk vei kan vi ikke, for Midt-Norges vedkommende, dokumentere en sammenheng mellom sagnøya i Beitstadfjorden og Nerthusdyrkelsen. De viktigste kildene til norrøn mytologi og trosliv er den norrøne litteraturen og navneskikken. Gamle stedsnavn vitner om gammel kult. Stedsnavn knyttet til de gamle fruktbarhetsgudene vitner om at gudene sannsynligvis hadde helligsteder som bar deres navn. I Midt-Norge finner vi helligstedene til guder som Njord og Frøy/Frøya gjemt i navn som Nardo, Nærøy, Frøseth og Frøvik.

Seremonielt opptog
Seremonielt opptog med vogner. Illustrasjon Osebergteppet

Den mystiske øya i Beitstadfjorden er i sagnet beskrevet som en frodig øy. Her er det en "evi vår" og det vokser planter her som ikke vokser noe annet sted. I tillegg kan øya sees bare to ganger i året, på julaften og på St. Hans aften. For bønder som er avhengige av årstidens gang har det helt opp til vår tid vært ritualer og skikker knyttet til spesielle tidspunkt i året. Både midtsommer og midtvinter har vært viktige tidspunkt for feiring av jordas fruktbarhet. Det er flere ting ved dette sagnet som antyder en dyrking av fruktbarheten. For det første parallellene med norrøn mytologi og guder knyttet til fruktbarhet. For det andre beskrivelsen av selve øya, hvor det er lagt vekt på å få fram hvor grønt og frodig det er der. Og sist, selve tidspunktene når øya vises, nemlig ved midtsommer og midtvinter.

Dejbjergvognen

Man kan tenke seg at dette opprinnelige aspektet ved sagnet om øya etter hvert har bleknet og minnet om den har forsvunnet i fortidens tåke. Bare en ting huskes, nemlig gullvogna. Det som er blitt det viktigste element ved sagnet, er å skaffe seg vogna. Det er kanskje litt symptomatisk for vår tid at det sentrale i sagnet nå er å skaffe seg vogna for å bli "den rikast mann i heile varn".

Forfatter Geir Grønnesby er forsker ved institutt for arkeologi og kulturhistorie, Vitenskapsmuseet, NTNU

Dejbergvognen funnet i en myr på Vest-Jylland. Vognen som er rikt utsmykket med bronsebeslag ble sannsynligvis ofret i et våtområde.